Ja, de fleste av oss tegner ett glansbilde av oss selv i sosiale medier, men det er ikke så annerledes fra hva vi gjør ellers i livet.
Fra tid til annen så dukker det opp noen synsere i riksdekkende media som skal fortelle oss hvor fælt og farlig det er at vi tegner ett glansbilde av oss selv på Facebook, Instagram, Twitter og lignende. At vi bare trekker frem det positive og skaper ett kunstig bilde av oss selv som perfekte mennesker.
For noen uker siden så var jeg på boklanseringen av boka iLove. Her hadde de en paneldebatt med noen av bidragsyterne til boka. Ett av spørsmålene panelet fikk var om de håpet på samme type perfekte og enorme kjærlighet som i Bollywood-filmene.
Det ble ledd bort og nei, selfølgelig regnet de ikke med å oppleve det, men noen elementer kunne man jo drømme om.
Bollywood tegner også ett glansbilde av kjærligheten, på lik linje med klissete amerikanske romantiske filmer fra femti-sekstitallet, alltid med Happy Ending.
Hva gjør du så på jobb? Når en kollega du ikke kjenner så godt, eller kanskje en kunde eller samarbeidspartner kommer bort og spør hvordan det går? Jo, du sier at det går veldig bra. Du forteller ikke at du har kranglet med kona, at ungen din har holdt deg våken halve natta og huset ikke har blitt støvsugd på to uker…
Hvis du inviterer venner hjem en kveld, hva gjør du da? Jo, du bruker dagen før på intens rydding og vasking slik at huset skal se pent ut.
Så kommer helgen og du skal kanskje ut på byen en tur. Hva gjør du? Jo, du pynter deg, sørger for å lukte godt og se bra ut. Så drar du ut på byen, møter nye mennesker og forteller hvor fantastisk du har det, hvor godt du trives på jobben, hvor bra ferie du har hatt, osv osv…
Med andre ord, det eksakt samme som du gjør på nettet! Ihvertfall de fleste av oss.
Spiller det noen rolle?
Som med mobbing på nett, så blir også glansbildet endel forsterket når det kommer på sosiale medier. Spredningen blir større og mulighetene er større. Du kan «photoshoppe» bort kviser, fjerne grøt i håret, kun ta bilder av den ryddige delen av stua og lage en bloggpost som kun forteller om hvor fantastisk ferien var og kun viser bilder av godværsdagene.
Lar vi oss lenger lure til å tro at våre venner har ett så mye mer fantastisk liv enn det vi har, basert på Facebook-oppdateringer? Jeg tror ikke vi gjør det, ihvertfall mindre og mindre.
Likevel kan det vel være greit å tenke litt på hva man deler og hvordan vi deler. Ovenfor de vennene dine som kanskje ikke har det så bra, så kan det være greit om du ikke skriver at livet ditt er FANTASTISK hele tiden, men toner det ned litt, på samme måte som det kan være greit å ikke skryte uhemmet over hvor snille barn du har i lunsjen på jobben.
Tips for å finjustere glansbildet
Da Google+ ble introdusert hadde Google veldig fokus på «sirkler». Ikke mange skjønte poenget med dette, men det var det mest geniale med Google+. Du kan nemlig putte folk i forskjellige sirkler og velge hvem du skal sende hvilke statusmeldinger til.
Dermed kan du justere hvordan du fremstår spesifikt til forskjellige folk, og det er også en lavere terskel for å «bli venner» med folk, for du kan bare putte dem i en sirkel der du deler minimalt med informasjon.
Hva med Facebook? Jo, du kan gjøre noe av det samme her. Det enkleste er å dele vennene dine opp i «venner» og «bekjente». Dermed kan du gi «bekjente» ett blankere glansbilde enn det du gir dine venner. Det finnes flere muligheter som for eksempel «Nære venner», men det er ikke like gjennomført som Google+ sine sirkler, så for å unngå forviklinger har jeg ihvertfall holdt meg til begrepene offentlig, venner og bekjente når jeg deler informasjon på Facebook.
Twitter og Instagram… her kan du start sett bare velge om alt du gjør er skjult for omverden eller ikke. Mitt standpunkt her er at dette er tjenester hvor alt du legger ut må tåle dagens lys.