Jeg husker dagen som det var i går. Smellet som ristet bakken helt ute på Holmlia. Skrekken over at en i familien var i nærheten der det smalt. Sjokket da vi innså at nevøen vår var på Utøya. Aldri igjen!
Jeg husker hvordan flere venner gikk ut på Facebook og mistenkte islamister mens vi kjørte mot strømmen ned til byen for å «evakuere» ett familiemedlem. Jeg husker vantroen da vi hørte om skyting på Utøya på vei ut av byen igjen.
Jeg husker hvordan vi prøvde å finne ut hva som hadde skjedd med nevøen vår, han kom seg aldri av øya…
Jeg har ingen bilder fra dagen det smalt eller den kommende uka, jeg husker ikke så mye av hva som skjedde de neste dagene utover ventingen på telefon med det budskapet om at nevøen vår var skutt av en høyreekstrem terrorist.
Uka etter dro vi på en lenge planlagt ferie til Spania med gode venner, bildet over er det første jeg har etter 22/7. Det føltes surrealistisk å være på ferie langt fra Norge når familien og hele landet var i sorg.
Høyreekstremisme er Europas skam
Jeg har ikke noe sans for bruken av ordet skam, flyskam, bilskam, kjøttskam osv er patetisk og feil bruk av ordet. Det eneste vi har å skamme oss for er høyreekstremismen. Hvordan vi har latt ordskiftet hardne til etter 22/7, hvordan vi godtar at tidligere justisministere ønsker å gi asyl til voldsdømte rasister mens nåværende justisminister ønsker å la flyktninger drukne i Middelhavet. Vi har også en tidligere justisminister og nå nestleder i ett regjeringsparti som mener Arbeiderpartiet støtter terrorisme. Tør jeg minne om at terroristen 22/7 var tidligere medlem i samme parti som disse justisministerne!?
Vår viktigste allierte, USA, har en president som vil løse flyktningproblemene sine ved å bygge en mur og fengsler små barn i bur uten tilgang på de mest elementære behov. Han ber politiske motstandere som er litt mørkere enn ham i huden om å «dra hjem til sine dysfunksjonelle land». Alle som ikke er enige med ham er kommunister eller anti-amerikanske.
I Nederland vant nesten ett parti som i praksis ønsker å forby andre religioner enn kristendom, mens i Tyskland og Frankrike har de høyreekstreme begynt å bevæpne seg og trene på krig når «Eurasia» kommer.
Vi må skjerpe oss!
Vi kan ikke la byen vår, landet vårt, verdensdelen vår, verden gli mer over i de ekstreme ytterpunktene.
Det blir for dumt når høyresiden desperat prøver å male sosialister til å være den store fare. Islamisme er farlig ja, islamisme må bekjempes ja, men her i Europa, her i Norge, er det først og fremst høyreekstremismen som må bekjempes.
Heldigvis har ikke profetien til terroristen fra 22/7 slått til, men det har blitt en endring i ordskiftet. Vi tolerer mer ekstreme meninger enn før og hvis vi ikke passer oss vil disse meningene føre til handlinger.
Det er ikke en sak at våre tidligere justisministere spyr FUD og støtter ekstremister på sosiale medier, men at de blir straffet av Facebook for å bryte Facebooks svært klare regler, DET blir en sak.
Javisst, Europa og Norge har utfordringer med flyktningestrømmen, islamisme og integrering, men høyreekstremisme og oppbygging av fremmedfrykt hjelper ingen ting, det gjør bare ting verre, mye verre.
Vi må nå ta tyren ved hornene, vi må si tydelig ifra at høyreekstreme holdninger og handlinger ikke er OK.
Vårt samfunn skal være slik at folk kan leve slik de vil, elske den de vil, ha den hudfargen de er født med uten at det skal hindre dem i å bli hva de vil og tro på den guden de vil.