En gang tidlig på åttitallet fikk jeg en Nintendo Game & Watch – Fire Attack av foreldrene mine. Derfra har dataspill alltid vært en viktig del av livet mitt.
Dette er en bloggpost som har ligget i kladdeboka mi i snart ett år. Jeg fant ikke helt verdien i den selv om den var gøy å skrive. Så fikk jeg en kommentar som utfordret meg litt på blogposten om hvilke spill jeg skal kjøpe i 2022.
Må dataspill være voldelige?
Vold og krig har fascinert mennesker i all tid. I bøkenes verden er ofte mestselgerne de som beskriver kriminalitet og/eller krig. Alt fra Bibelen og Snorre-sagaene til Ringenes Herre og Kepler-bøkene.
For ikke å snakke om filmverden. Noen av tidenes mest populære filmer handler om vold og krig. For eksempel Cleopatra, Ben Hur, Apokalypse Nå og Terminatorfilmene. I TV-serienes verden er det ikke noe annerledes. Jo grusommere påskekrim jo bedre. Alt fra Ronja Røverdatter til Hunter inneholder tidvis utspekulert vold.
Vi heltedyrker gjerne skuespillere og regissører som er mest kjent for voldelige filmer og roller. For eksempel John Wayne, Clint Eastwood, Francis Ford Coppola, Quentin Tarantino og Arnold Schwarzenegger.
Spillverden reflekterer dette. Spillverden er minst like variert som bøker, film og TV-serie verden.
Det finnes uendelig mye mer spill en bare vold og krigsspill. Du har relasjonsbyggingsspill som SIMS og Civilizations, humorspill som Larry Laffer og Human Fall Flat, bil-racing spill som Forza og Grand Turisimo, sportspill som FIFA og NHL, hestejentespill som Star Stable, osv, osv, osv…
Målet med de aller fleste spill er ikke å drepe motstanderen, men å løse ett mysterium, redde verden og lignende. På veien til målet er et ofte, som i filmverden overdrevent mye vold, men det er ikke volden i seg selv som er målet.
Personlig liker jeg filmer og serier som inneholder mystikk, krig og sci-fi, og det har alltid gjenspeilt seg i min smak for spill på datamaskinen. På mobilen derimot er det litt annerledes, der liker jeg litt andre typer spill; gjerne mer 2D plattform spill i retrosjangeren.
Blir vi voldelige av dataspill?
Det korte svaret; NEI!
Du skal lete lenge for å finne gamere som har voldelige tendenser når de er AFK. Her kan du høre en kort og bra podkast fra NRK om forskning på temaet:
Min vei inn i dataspillenes verden
Jeg husker jeg var litt misunnelig på de som hadde Donkey Kong Game & Watch. Den var sammenleggbar og hadde doble skjermer, men jeg virkelig ELSKET Fire Attack (som idag hadde vært ekstremt politisk ukorrekt).
Så i ca 1989 tror jeg, kjøpte moren min en brukt Sinclair ZX Spectrum til meg. Det åpnet en ny verden av spill, programmering og databehandling, men mest spill da. Med maskinen fikk vi en bunke med opptakskassetter med piratkopierte spill på. Jeg husker også at jeg brukte det meste av lommepenger på å kjøpe originale spillkassetter hos Dixon i Nygata. Det ble noen tusen timer med spill som JetPack, Chuckie Egg, Penetrator og The Hobbit.
PC-bygging og LAN-kvelder
Så i 1991 fikk moren min med seg en Olivetti 286 datamaskin med MS DOS hjem fra arbeid. Dette åpnet enda en større verden med spill, programmering og databehandling, men mest spill fortsatt. Jeg elsket spill som Lost Vikings, Ski or Die, California Games, Doom og lignende.
Etter det ble det flere år med PC-bygging hvor jeg bygde mine egne maskiner. På slutten av nittitallet arrangerte jeg ofte LAN-kvelder hjemme i kjellerstua hvor kameratgjengen kablet opp ett lokalt nett og spilte spill som Need For Speed, Unreal Tournament, Warcraft og lignende.
Når jeg satt alene spilte jeg endel mer lettbente såkalte pek og klikk spill som for eksempel Day of the Tentacle, Sam & Max og Police Quest.
Så ble jeg ferdig med studiene og kom ut i arbeid. Første jobben min var i ePocket Solutions og der var det mange gamere. Det ble endel spillkvelder på kontoret de neste årene der vi stort sett spilte Unreal Tournament og Colin McRae Rally.
Jeg kjøpte meg også en brukt SEGA Dreamcast av en kompis som jeg spilte endel på i et par år. Det gikk mest i Dead or Alive, MSR og Crazy Taxi husker jeg, for jeg har aldri klart å blir god til å bruke spillkontrollere til noe annet enn slåsspill og bilspill.
Hjemme bygget jeg meg en XPC, idag ofte kalt «barebones» basert på en Shuttle halvfabrikat. Denne tunet jeg og oppgraderte noe over et par års tid før stasjonære PC’er forsvant ut av livet mitt i ca 15 år.
Årene som «mobil-gamer»
Da jeg sluttet i ePocket Solutions i 2003 så mistet jeg på en måte også gaming-miljøet mitt. Etter det fulgte det mange år der jeg primært spilte spill på portable enheter. Det være seg PDA’er, Playstation Portable og etterhvert smarttelefoner.
Jeg skjønte at mobil gaming kom til å ta av da jeg spilte Rayman på min Compaq iPaq i 2003. Dette var bedre enn noe annet jeg hadde spilt på mobil flate før og knuste alt jeg hadde prøvd av Nintendo Gameboy som vel realistisk sett var eneste vellykkede mobile spilleflate på den tiden.
Så kom Playstation Portable i 2005. Jeg har vel aldri brukt så mye penger på spill på en plattform før enn det jeg gjorde på PSP’en min. Den hadde en fantastisk skjerm, god batteritid og digge knapper. Likevel har jeg problemer med å huske hvilke spill jeg egentlig spilte på den utenom GTA Liberty City Stories, Burnout Legends og God of War.
Etter PSP’ens storhetstid ble det stort sett Android telefoner og bluetooth kontrollere det gikk i. Noen av mine favoritter er Oddmar, Hill Climb Racing og det magiske Odyssey (seriøst, har du ikke prøvd det, gjør det! Du får sjelefred.).
Retrospill
Så julen 2017 fant jeg en ny dille. Emulering av gamle TV-spill på Raspberry Pi. Det var kanskje ikke så mye emuleringen jeg syntes var gøy, som prosessen med å finne på noe gøy med Raspberry Pi’en. Enten det var å få den til å se eksakt ut som en Super Nintendo Mini, eller å bygge om en skrivebordspult fra IKEA til en arkademaskin:
Favoritt-distroen er uten tvil Recalbox og jeg må innrømme at det gøyeste er å emulere gamle Neo Geo sloss-spill med venner på besøk og to gode fightsticks.
Jeg er fortsatt veldig glad i å spille gamle TV-spill fra nittitallet, men hele greia med å lage meg prosjekter og bygge har jeg lagt litt på hylla (eller bare tatt pause fra kanskje!?). Jeg har en egen nettside dedikert til retrospill-hobbyen.
COVID-19 og Datter 1.0
Så kom pandemien… Eldstedatter, Iris, har alltid likt å spille spill på nettbrett eller smarttelefon, men aldri blitt helt hekta. Etter noen uker i karantene/hjemmeskole begynte hun likevel å oppdage Minecraft og Roblox. Etterhvert skjønte hun at det også kunne spilles på PC og det fikk hun også lov til, på min jobb-laptop da jeg var i pappaperm og den ikke ble særlig brukt uansett.
Jeg begynte å leke med tanken på å bygge en ny gaming-PC igjen og vinteren 2021 gjorde jeg det.
PC’en ble både dyrere og råere enn jeg hadde tenkt meg, men nå står den her i stua og brukes nesten døgnet rundt. Iris har i tillegg til Minecraft og Roblox også fått skikkelig dilla på SIMS 4, mens jeg startet med GTA5, FIFA21 og Horizon Zero Dawn.
Så er på en måte også ringen sluttet ved at min foreløpig siste «spillkonsoll» investering var den første av Nintendo’s nye Game & Watch serie. Det blir garantert ikke den siste…
Gamer for life 😎