Mens jeg syklet til jobb her om dagen hørte jeg på en podkast om menn og midtlivskrise. Finnes den egentlig? Sånn på ordentlig?
I år fylte jeg 45 år, nærmest definisjonen på å være midt i den berømte midtlivskrisa. En alder der den almenne oppfatningen er at menn begynner å finne på rare ting.
Ifølge denne podkasten fra NRK, så finnes det få, om noen biologiske endringer som skulle definere noen «overgangsalder» for menn, så en eventuell midtlivskrise befinner seg stort sett kun mellom ørene på oss menn, og kanskje noen damer som ønsker å ha en knagg å henge sin manns uforståelige rariterer på… 😉
Mine rariteter
Joda, jeg har nok fått litt særere interesser etter at jeg fylte førti, men jeg vil ikke definere det som en midtlivskrise. Interessene har forsåvidt egentlig ikke endret seg heller, men noen har blitt forsterket eller gjenoppdaget.
Gammelt jungelord; store gutter, store leker…
Jeg har alltid likt å bygge datamaskiner for å spille dataspill, jeg bare glemte det litt bort fra midten av tyveåra til jeg ble førti. I de årene var jeg mer opptatt av å bygge karriere og familie.
Det samme er det med sykler, jeg har alltid likt å sykle, men ikke nødvendigvis å bli sliten og svett.
Jeg tror rett og slett at når du blir eldre så begynner du å sette mer pris på de tingene du liker å holde på med og kanskje reflekterer over ting du liker å drive med, men som har blitt glemt over tid, samtidig som du (forhåpentligvis) har mer penger tilgjengelig å bruke på akkurat de tingene.
Vondt i hue og sliten. Vil helst bare være alene og spille GTA5, men må istedet snart opp og hente Datter 2.0 i barnehagen.
— Gaute Holmin ⚡ Teknologi, livet og sånt… (@gauteweb) August 6, 2021
100% Ærlig #SelfieFredag pic.twitter.com/IhI0gWCQRs
Angst og depresjon
Visste du at det er overraskende vanlig at menn når de blir eldre kan få serotonin-mangel uten at legevitenskapen vet helt hvorfor og at det kan føre til ganske alvorlig angst og depresjon?
En aldrende mann kan gå fra å være lykkelig og fornøyd med livet en dag til å neste dag gå tur i skogen med bikkja og lure på om livet egentlig er verdt å leve.
Det er lett å behandle serotoninmangel, men ikke alltid like lett å få legen til å sjekke det som en årsak om du går til fastlegen og sier du har angst, om du i det hele tatt tør gå til legen og si at du sliter med angst og depresjon.
Moralen er; føler du at noe er off oppe i hodet, gå til legen, det kan godt være at det ikke er hodet det er noe galt med!
(nei, jeg har ikke serotonin-mangel, men jeg ble kjent med fenomenet først for et par år siden da en i nær familie opplevde det)