Er dataspill kunst?

Mange, spesielt de som aldri har spilt dataspill, anser dataspill kun som tidsfordriv, barnslig moro, digitale leker, og mange spill er akkurat det, men kan dataspill også være kunst?

Året har startet godt for oss som er litt mer enn snittet opptatt av gaming og dataspill. Mine høydepunkter så langt er det franskutviklede «Prince of Persia; the lost crown» og det norske Snusmumrikken – Melodien i Mummidalen.

Kan disse to kalles kunst? Snusmumrikken, uten tvil! Her tar de vare på fantastisk fortellerkunst og tegnekunst. De drar oss interaktivt inn i en historie med mange samfunnsmessige aspekter og utviklerne har med det skapt noe virkelig unikt.

Snusmumrikken
Snufkin

Men hva med den persiske prinsen? Årets utgave er det 15’ende spillet i rekken. Dette er vel intet annet enn en kommersiell pengemaskin? Ubisoft har denne gangen overrasket alle, gått tilbake til røttene og laget et todimensjonalt metroidvania spill og jeg elsker det! Stemningen, referansene og den herlige tegneserieaktige grafikken. Jeg synes dette grenser opp mot kunst selv om det kommer fra et av de mest griske kommersielle spillhusene.

Nylig skrev NRK-journalist Siss Vik en bokanmeldelse av boka «Tomorrow, and tomorrow, and tomorrow» og hun beskriver den som en kunstnerroman om dataspill. Siss Vik oppdager ved å lese denne boka det mange av oss vet, at jo, dataspill kan så absolutt være kunst!

Så kom Nintendo!

La oss gå 33 år tilbake i tid. I 1991 lanserte Nintendo det legendariske spillet The Legend of Zelda – A link to the past. Et spill som av mange anses som et mesterverk og potensielt tidenes beste spill. På åttitallet var det ikke så vanlig at dataspill hadde en omfattende bakgrunnshistorie (lore), men Nintendo dro virkelig på i Zelda-spillene, de hentet inn forfattere, komponister og kunstnere for å lage spillene sine.

The Legend of Zelda - A link to the past
A link to the past

The Legend of Zelda – A link to the past står seg selv og er et fantastisk spillbart spill selv den dag idag. Det er dermed et bevis på at dataspill kan være kunst som ikke går ut på dato.

Nintendo var utvilsomt det selskapet som endret spillbransjen mest. På slutten av åttitallet var det Nintendo som dro dataspillene ut fra veldig enkle spill laget nærmest utelukkende av ingeniører og smeltet dataspill sammen med historiefortelling, musikk og dramaturgi.

Har du tre og en halv time til overs er dette en fantastisk bra (og veldig lang) podcast-episode om hvordan Nintendo ble den spillgiganten de er idag:

På nittitallet prøvde alle andre å ta igjen forspranget til Nintendo. En av de som lyktes aller best (i mine øyne) var Lucas Arts. Hey, de har jo til og med «kunst» i navnet! To store klassikere som jeg absolutt vil karakterisere som kunst, både med tanke på historien og grafikken er «The Secret of Monkey Island» og «Day of the Tentacle».

Day of the tentacle
Day of the tentacle – Remastered

To gode eksempler på veldig populære Pek-og-Klikk spill som de siste årene har blitt relansert i oppgraderte grafiske versjoner, men som holder seg tro til originalen likevel. Day of the tentacle er et av mine desiderte favorittspill igjennom tidene. Jeg har faktisk et maleri av Purple Tentacle hengende på veggen hjemme.

Indiespill og AAA spill

Idag føler jeg ofte at spill som grenser mot kunst er det mest av på indie-scenen, altså mindre produsenter. Et spill som jeg syntes var helt fantastisk de siste årene, både spillmessig, men også med en unik historie, musikk og grafisk, er spillet Stray. Her spiller du en katt i en dystopisk cyberpunk-verden der menneskene er borte.

Fra spillet Stray
Stray

Det tok et tyvetalls utviklere hele syv år å utvikle Stray og er et prakteksempel på hvordan små spillutviklere kan lage nyskapende og totalt annerledes spill på en måte som de store selskapene ikke lenger ser ut til å tørre.

Så må jeg jo innrømme at jeg er litt ekstra svak for Cyberpunk sjangeren. Det store cyberpunk spillet de siste årene er jo uten tvil Cyberpunk 2077 med Keanu Reeves laget av AAA selskapet CD Project Red.

Johnny Silverhand
Johnny Silverhand (Cyberpunk 2077)

Å kalle Cyberpunk 2077 et kunststykke er kanskje å strekke kunst-strikken litt langt, men det er et imponerende stort univers med en helt egenartet grafikk, atmosfære, historie, musikk og skuespill. Spesielt etter de store oppgraderingene (1.5 og 2.0).

Konklusjon

Ja, jeg synes absolutt dataspill kan være kunst, kunst på flere nivåer! Joda, mange dataspill er kun/primært laget for å være pengemaskiner, men innimellom så finnes det virkelig gull. Spill som 10-20-30 år etter at de ble lansert fortsatt skaper entusiasme, nostalgi og varme følelser hos de som plukker dem opp og spiller for første eller hundrede gang.

Spill jeg ikke har nevnt her, men som jeg også ser på som kunstverk er for eksempel Myst, Dead Space, Limbo, Horizon Zero Dawn, Leo’s Fortune og mange mange flere.

Legg igjen en kommentar