Bokanmeldelse: Gudfaren

OK, jeg skal ikke prøve meg på en voldsomt dyptgående anmeldelse her, men det er ikke hver dag en gammel klassekamerat fra Furuset gir ut en biografi.

Jeg fikk lyst til å skrive noe om min oppvekst på Furuset når jeg leser boka til Abbas.

Abbas er nemlig veldig opptatt av Furuset. Jeg har dype røtter på Furuset; min bestefar vokste opp på det som dengang het Kirkehøy barnehjem for «uheldig stillede barn» på Furuset i 1920-30 åra og min mor har hatt en del av oppveksten sin på Furuset i etterkrigstiden.

Jeg ble født på Aker Sykehus i 1977. Jeg vokste opp på det som vi kalte «gamle Furuset», som i praksis var et villastrøk bygget på tomter som Grorud Jernvarefabrikk hadde gitt bort til sine ansatte som pendlet fra bygda og inn for å jobbe på fabrikk.

Mine besteforeldre hadde fått «Østre Aker Lærerbolig» av kommunen som erstatning for min oldefar sin lille bondegård da de bygget ut Økern og vi bodde i et hus min far hadde bygget i hagen.

«Gamle Furuset» var omtrent som en idyllisk liten bygd med det «andre» Furuset Abbas bekriver rett over åskanten, bare fem minutters gange unna.

Vi som bodde på «gamle Furuset» visste hvordan det var på andre siden av åskanten, men det angikk liksom ikke oss. Etter skolen gikk vi tilbake til villastrøket og spilte fotball eller hockey på grusbanen ved kolonialen til Jonas, eller hang i kjellerstuene til hverandre og spilte videospill.

Så kunne de i blokkene rundt Furuset senter få holde på med hva enn de holdt på med for oss.

Virruværra, skarruværra Furusetgutt?
Ja for faen!

Det var kampropet til fotballlaget vårt på Furuset IF. Det satt ofte en støkk i motstanderen, spesielt når vi møtte lag fra vestkanten. Dette var i praksis den eneste felles plattformen vi hadde, vi fra villastrøket og de fra blokkene.

Jeg gikk på Furuset barneskole og spilte fotball på Furuset IF. Der møtte jeg Abbas for første gang,. vi var kanskje 10 år eller noe sånt når vi ble lagkamerater. Da jeg begynte på Gran Ungdomskole kom vi i klasse sammen også.

Det jeg husker mest med Abbas fra den tiden var at han virket så tøff og selvsikker og at faren hans var en av få foreldre på fotballlaget som alltid kjørte når det var bortekamper, i den stilige gamle grønne Mercedesen hans.

Jeg hadde en viss ide om hva han holdt på med når vi ikke var på skolen, men det var mest rykter og antagelser.

På Gran Ungdomsskole så endret livet seg litt for meg. Fra å være en ganske populær gutt i klassen gikk jeg til å få et par mobbere som likte å hakke på meg. Jeg trakk meg som en konsekvens inn i dataspillenes verden. Liban i C-klassen forsynte meg med et utømmelig lager av piratkopierte spill, så livet gikk stort sett med på skole, fotballtreninger og datamaskinen i kjellerstua. I storefri gikk jeg hjem og gjorde lekser så jeg slapp å gjøre det på kvelden.

Jeg hadde dermed ikke så mye med Abbas utenom fotballen mens vi gikk på ungdomsskolen. Vi har dog møttes noen ganger i voksen alder, hatt noen fine samtaler og har faktisk organisert et par julebord sammen for den gamle klassen vår.

Så da han skulle gi ut bok måtte jeg selvfølgelig forhåndsbestille en kopi!

Hvordan er boka?

OK, jeg har ikke lest hele boka ennå. Det skal jeg være ærlig på.

Jeg leste litt bruddstykker her og der først før jeg begynte fra starten og er nå litt over halvveis. Likevel slår det meg umiddelbart at boka er veldig lettlest med bra driv og er tilsynelatende imponerende ufiltrert ærlig.

Selv om vi ikke vanket i de samme miljøene, så visste jeg jo om de miljøene, så dem og var av og til borti dem. Bildet som tegnes i boka er derfor noe jeg lett kjenner igjen og husker.

Boka handler mer om hvordan det var å eksistere i en verden dominert av narkotika, vold og gjengoppgjør, ikke så mye om hva som faktisk skjedde.

Du skal ikke se bort ifra at dette antagelig er den viktigste boka skrevet om omvekst på «østkanten» av Oslo på mange år.

Jeg ser Aftenposten sin bokanmelder hinter om film-potensiale og det er det absolutt, men her bør man eventuelt trå varsomt så ikke filmen blir en inspirasjon for andre, for det ser jeg at den lett kan.

Var du på jakt etter en skikkelig bokanmeldelse? Les heller Aftenposten sin.

Du kan kjøpe boka hos Ark.

Takeaways

OK, så her er mine topp 3 takeaways fra boka. Det er ikke noen sånne voldsomt øyeåpnere for meg, mer bekreftelser på hva jeg allerede har tenkt og erfart.

  • Rasismen finnes overalt, selv om du ikke ser den selv fordi du er hvit i huden og stort sett vanker i «hvite» miljøer. Både hverdagsrasismen og den mer brutale rasismen.
  • Norskundervisning av innvandrere er ekstremt viktig, men basert på hva jeg har lært av venner som er barn av innvandrere, eller innvandrere selv, så er også det å få norskundervisning som voksen innvandrer ikke nødvendigvis så veldig lett. Du må klare å navigere deg igjennom kommune-byråkratiet og stå på krava (som du først må finne ut selv at du har). Så er det en ting jeg har tenkt mye på: norskundervisning for voksne burde ikke bare være en klasseromsøvelse, men også å dra ut i samfunnet og samtale med andre på norsk.
  • Følg opp barna dine. Følg med på at de går på skole, bli med på fritidsaktiviteter, etc. Kanskje skolene burde hatt en stilling som fulgte spesielt opp foreldre som ikke snakker norsk?

Abbas; du er hel ved! Du ble kastet inn i ilden i altfor ung alder, men har kommet deg ut, børstet av deg det meste av asken og spiller idag en viktig rolle i samfunnet. Jeg har ofte kjent på at vi i den «hvite siden» av klasserommet (klasserommet på ungdomsskolen vår var i en periode nærmest to-delt) ikke inkluderte alle, at vi antok at dere ville gjøre deres egen greie, etc. Vi burde vært mer inkluderende, samtidig som det ikke er så lett å tenke sånn når du er 13-14 år gammel.

Om du vil ta en prat en dag så vet du hvor du finner meg. Rock on!

Legg igjen en kommentar